Angst har blitt en del av meg
Det er sjeldent jeg deler tankene mine her på bloggen. Men noen ganger får jeg en trang til å skrive. Det er som terapi for hjernen. Jeg vil bare skrive ned alt jeg føler å trykke publiser, uten å tenke over det. Jeg vil vise dere at jeg kan dele enn annen side av meg selv. Jeg vil vise noe ekte. Jeg vil vise at livet ikke alltid er en dans på roser, selvom jeg ikke velger å dele de øyeblikkene. Det er noe jeg har tenkt på i det siste. Jeg har tenkt på det at det kanskje er positivt å dele, selvom jeg som oftest velger å unngå publiser knappen, så har jeg funnet ut at det egentlig ikke er noe negativitet som kommer ut av det. Man får virkelig satt perspektiv på ting. Ingen lever det perfekte liv. Uansett om det kan virke sånn. Man kan være på et lykkelig stadie i livet, men det betyr ikke at man holder seg der for alltid. Alle går gjennom vanskelige tider.
Så poenget med dette innlegget er at jeg har bestemt meg for å dele noe som jeg har hatt på hjertet en stund. Jeg har hatt vanskelighet med å dele det, fordi jeg er redd for at det skal gå i mot meg fordi jeg har ikke akseptert det enda. Men det var en hendelse på skolen, som fikk meg til å innse at jeg virkelig må begynnee å ta tak i meg selv. Jeg sliter. Den konstante frykten om at man må prestere, klarte jeg ikke å takle mer. Jeg fikk et angstanfall. Psyken min tok en annen retning som jeg ikke var forberedt på. Kroppen min valgte å reagere på det. Skjelvingen ble intens. Det var som jeg ikke hadde kontroll over meg selv lenger. Det var ekkelt. Helt forferdelig slitsomt å takle. Det er så godt at jeg har et trygt hjem å gå til. Jeg får lov til å bryte sammen. Familien støtter meg på godt og vondt uansett hva. Det er noe jeg virkelig trenger spesielt nå. Det setter jeg så utrolig stor pris på i tider som dette. Det er stress jeg møter i hvert eneste hjørnet jeg velger å gå til. Nå er det både, flytting, forberedelser til eksamen, prøver og vurderinger som må gjennomføres. Jeg må prestere. Hver enste bevegelse du gjør skal være riktig. Alle forventer noe av deg. Frykten av at jeg skal få et anfall til er stor. Men jeg prøver å vike meg unna tanken, uansett hvor vanskelig det er. I tillegg til alt annet jeg må holde styr på, så må jeg være en, God datter. God søster. God venn. God elev. Og ikke et menneske som bryter sammen av en ting som er ganske så liten i andres øyne, men som for meg er en stor sak som jeg har vanskeligheter for å takle. Det er så slitsomt. Rett og slett utmattende. Jeg tåler ikke presset. Det at folk forventer noe av meg blir for mye. Kroppen orker ikke mer. Hodet orker ikke mer. Det er som klumpen av frykt bare vokser større og større. Den klumpen er der ofte. Den er der hver gang jeg går i et rom med masse folk. Jeg får den følelsen av at alle stirrer på meg, og at følger med på hver eneste lille bevegelse jeg gjør. På en måte vet jeg at de ikke gjør det, men stemmen i hodet sier noe annet. "Du gjør alt feil, alt du sier og alt du gjør". Jeg er veldig usikker på meg selv. Jeg er ikke sterk nok til å vise hva jeg kan til andre. Hodet mitt forteller meg at alt som kommer ut av munnen min er feil. Jeg tørr ikke å stole på meg selv, og si til meg selv "dette kan du". Den tanken er total ukjent for meg, uansett hvor hardt jeg prøver. Så målet mitt nå er å vri om på dette. Jeg kan ikke fortsette på den stien jeg er i ferd med å gå. Det skal jeg ikke la meg selv gjøre.
Legg igjen en kommentar